En forløst perfeksjonist har fått nok

Du verden, så deilig med kunnskap, om vi bare visste hva vi skulle gjøre med den. Uten media og forfattere av saksprosa ville vi helt opplagt vært mye mindre opplyste. Men hvordan vet jeg at jeg er opplyst nok? Hvordan vet jeg at jeg er tilfreds nok? At jeg er sunn nok? Hva er nok glede? En hel selvhjelpsindustri har i lang tid ustanselig forsynt oss med ny informasjon, nye verktøy og mål vi kan sette oss for å ha mer av noe. Før brydde folk seg bare om å ha nok. Mat på bordet liksom. Et takk over hodet. Dette er fortsatt den rådende holdningen blant Afrikas befolkning der de ikke har fått Vestens tenkegang. Den industrielle revolusjonen og kapitalismen har blant annet gitt en del misbruk, som fagforeninger og arbeiderbevegelsen heldigvis har klart å sette en stopper for. Mens vi har blitt flinkere til å oppføre oss som arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnsborger og utøve våre stadig mer veldefinerte roller, har langsomt men sikkert blikket rettet seg innover hos den enkelte. Vekk fra frykten for misbruk. Et luksusproblem har dukket opp. Hva skal vi gjøre med all den tilliten og friheten vi har fått? Omtrent daglig blir vi pepret med råd fra velmente journalister, som har fått en fagperson i tale om hvordan vi skal bli sunnere, friskere, mer veltrente, ha mer sex eller en bedre karriere. Hva gjør det med oss? Har det gjort oss mer opptatt av hva vi har enn hvem vi er?

Det er befriende med redaksjoner og journalister som går motsatt vei. Som i hovedoppslaget i A-magasinet #5 av 30. januar 2015. Et kjærkomment pusterom. Budskapet er å stå imot samfunnets usynlige tvangstrøye om å utvikle seg hele tiden. Og vi skal holde oss unna selvhjelpsindustrien så mye vi kan.

Bakgrunnen for budskapet er boken ”Stå imot. Si nei til selvutviklingen”. Bak den friske oppskriften står dansk psykologiprofessor Svend Brinkmann fra universitetet i Ålborg. Motsetningen mellom hans kompetanse som psykolog og hans satiriske oppskrift om å tenke negative tanker og undertrykke følelser, interesserer meg. Dette er bare to eksempler i hans parodiske guide på syv punkter, som kan gjøre bokstavelige lesere en bjørnetjeneste. Hva slags mindset kan ha stått bak dette grepet og bak det han ser ut til å vektlegge?

Jeg har forsøkt å se etter tegn på Brinkmanns personlighetstype. Da er det visse ord som med en gang gir en pekepinn. Ordentlig. Brinkmann mener at folk som protesterer mot endringer på jobb kanskje bare vil beskytte muligheten til å utføre arbeidet sitt ordentlig. Plikt. Kan ikke folk forsøke å gjøre sin plikt i det livet man har fått tildelt? Aftenpostens Ingunn Økland opplever ifølge hennes bokanmeldelse 30. januar 2015 ham som en moralist, som er opptatt av det riktige. Slike verdier minner om type 1 eller perfeksjonisten, en av totalt ni ulike personlighetstyper som er beskrevet i faglitteraturen om enneagrammet. Navnet er gresk og kombinerer ”figur” (gram) og tallet 9 (ennea).

Teorien bygger på at hver personlighetstype har sin egen misoppfattelse eller illusjon, med mindre man er en utviklet eller forløst utgave av den typen. Dypest sett blir perfeksjonisten drevet av en frykt for å være korrupt og mangelfull. Perfeksjonisten tror at man ikke blir akseptert for den man er og at dårlig oppførsel vil bli straffet. Det er feil, men når perfeksjonisten ikke har oppdaget det enda, satser den liv og helse på å være god, skikkelig og samvittighetsfull. Perfeksjonister er ansvarlig, praktisk, disiplinert og opptatt av å følge reglene. Innerst inne orker den egentlig ikke det i lengden. Han må overstyre egne behov og følelser som ikke kommer overens med strategien om å fremstå som skikkelig. En meget sterk indre kritiker bare øker spriket mellom eget idealbilde og realiteten. Dette skaper vrede all den stund perfeksjonisten ikke gjennomskuer denne slitsomme mekanismen.

Og vreden fører lett til at perfeksjonisten fordømmer. Både seg selv og andre for ikke å leve opp til idealene og illusjonen om hvordan det skal være. Vreden og fordømmelsen går hånd i hånd og forsterker hverandre i en ond sirkel. Veien ut av dette går ved å satse knallhardt på å være aksepterende og romslig. Det gjør at vi kommer nærmere hverandre og innser at vi er gode nok allerede. Men om perfeksjonisten er middelmodig utviklet, brukes pekefingeren mye og kan den fremstå som irritabel, moraliserende, bebreidende, påståelig og sarkastisk. Brinkmann virker mye mer utviklet enn som så. For meg fremstår han som en sunn eller forløst perfeksjonist, som bruker sine produktive krefter til å bringe verden videre i riktig retning. Ambisiøs som han er, vil han at vi skal ta et oppgjør med noen samfunnsstrukturer. Slike takter gjør at en slik personlighetstype også kalles for reformatoren. Det beste eksempelet på en slik reformator er kanskje Martin Luther, uten sammenligning for øvrig. Drevet av et sterkt indre kompass kan reformatoren mobilisere store krefter for å si nei til det han mener er feil. Nå har Brinkmann skrevet bok om å si nei. Vårt vekstglade samfunn gjør forskjellene mellom folk stadig større og det kan få negative konsekvenser i form av fremmedgjøring, depresjon, utbrenthet, selvmord osv. Folk som Brinkmann får oss til å stoppe opp og stille noen kritiske spørsmål. Hva er nok, egentlig? Hvor skal jeg hen? Hva med det er viktig? Slike spørsmål kan gi oss litt av kontrollen tilbake.

Interessert i å finne din personlighetstype og lære mer om deg selv? Ta gjerne kontakt via jeroen@helhetsmedisin.no.

Advertisements

Hva sier enneagrammet om ledertyper?

Mange flinke fagfolk har blitt gitt lederstillinger. Som konsulent har jeg møtt mange slike. Ofte savner de det faglige fokuset og sliter de med relasjonen til medarbeiderne. Kun de færreste ledere er gode på begge områdene. Og det er kun disse som får de mest utfordrende lederstillingene. Når du får tilbud om lederstilling første gang er du nødt til å vurdere andre ting enn status og lønn. Du vet kanskje at du likte det faglige, men skal du også trives med personalansvar? Du trenger jo ikke å være flink til å lede folk før du har fått ordentlig erfaring med det, men har du den rette tilnærmingen?

Ledere skal få til resultater gjennom andre. Ifølge gammel ledelsesteori skulle du være flink til å ta ansvar, sette mål og vise handlingskraft. I tillegg skulle du motivere dine medarbeidere. Hvordan gjør du alt dette? Er ikke hverdagen litt for full allerede? Ifølge en dansk undersøkelse var lederstillingene sterkt dominert av visse personlighetstyper i enneagrammet. Cirka 70 prosent av dem var enten personlighetstype 3, 7 eller 8.

Type 3 er orientert mot prestasjoner og resultater og har gode evner som skuespiller. Illusjonen som driver denne typen er at den får anerkjennelse for det som han utretter, ikke for den han er. Har han funnet en oppgave som skal løses, noe han gjør til stadighet, får han det så travelt at han ikke tar seg tid til følelser og behov, som kan forstyrre måloppnåelsen og prosessen. Utad sender han hele tiden ut signaler om at joda, han er på ballen, og han er kapabel og tror målet kan nåes. Han ser svært trygg ut der han holder på og kan være for optimistisk. Men siden han ikke lytter til kryssende behov hos seg selv eller hos andre, er han ikke så trygg på seg selv som han ser ut som. Og her vil jeg bruke litt sterke ord. Når han overser egne behov som går på tvers av målet, er det et slags selvbedrag. Gjør man dette lenge nok, kan du jo ikke akkurat si at denne personen er godt kjent med seg selv. Ikke rart at den kjenner et gnagende spørsmål dukke opp noen ganger: «Hvem er jeg, egentlig?».

Går vi videre til type 7 ser vi en person som dypest sett er redd for at det går tomt og for at den ikke vil tåle det. Her er illusjonen at kun en rikelig mengde aktiviteter og stimuli kan unngå kjedsomheten. Derfor orienterer hun seg gjerne mot nye muligheter og blir stimulert av å tenke på hva fremtiden kan bringe av interessante ting. I sin iver etter å bedre dagens tilstand setter hun mer enn gjerne nye mål og deler hun dem entusiastisk. Ivrig etter å komme nærmere målene ser vi et høyt aktivitetsnivå, om det nå gjelder arbeid eller privatliv. Hun jobber og snakker mye og kan faktisk også spise og drikke mye, ha mye sex osv. Hun bryr seg mer om det som kan bli enn det som er. Dagens dose er ikke mer enn et mellomledd på vei til morgendagens. Om hun kunne ta innover seg alt det som er helt i orden med dagens situasjon, ville hun hatt det mindre travelt med å finne seg noe bedre.

Alle enneagrammets ni personlighetstyper har sterke og svake sider. Så hva er greia med type 8? Dette er en intuitivt sterk type, som er i god kontakt med egen kropp og energi. Hun trives av å handle og oppleves ofte som handlingsrettet og kaller en spade for en spade. Om ingen i gruppen tar ledelsen, gjør hun det. Hun er for utålmodig til å takle det uavklarte. Det må skje noe. Hun er ikke perfeksjonist, så hun lar seg ikke stoppe av alle mulige refleksjoner for og imot. La oss heller handle, og så ser vi hvordan det går. Om hun ikke får viljen sin kan hun bli aggressiv, særlig om hun vil bekjempe urettferdighet. Hun virker sterk og overbevist, men det er delvis for å kompensere. Hun har en sårbarhet, som hun ikke tror hun kan vise, bortsett fra til de aller nærmeste.

Vi kan lett se hvordan arbeidsmiljøet blir påvirket av ledere med slike typiske egenskaper. Satt på spissen kan det være vanskelig å få med seg folka, når man oppfører seg sånn. For type 7 vil det ikke være noe vits i å høre mye på medarbeiderne, med mindre medarbeiderne er villige til å drøfte en bedre fremtid. Type 8 ser faktisk ned på medarbeidere som viser svakhet ved å ikke satse, ikke stille opp, noe som for eksempel en enkel sykemelding i lederens øyne kan tyde på. «Jaså, du satser ikke? Deg gidder jeg ikke å bruke mye krefter på.» Type 3 på sin side er så opptatt med en eller annen oppgave, at kan hende du sliter med å få tak i vedkommende eller å trenge gjennom.

Medarbeidere med slike ledere, og de er det nok flest av, føler seg ikke inkludert. De har viktig informasjon til sine ledere, men står ofte for døve ører. Følelsen av å være uviktig kan bre seg og skape en lavere terskel for å melde seg syk en gang i blant eller på annen måte ikke involvere seg fult og helt i oppgavene på jobb. En god leder lytter til sine medarbeidere, også når han ikke liker det han hører. Har gir dem følelsen av at de blir sett, hørt og verdsatt. Lederen på sin side kan på den måten redusere egen blindsone og ta klokere beslutninger.

Ideelt sett bør alle ledere ha noen egenskaper fra type 9. Som eneste type som ikke er opptatt av egen gevinst, er hun nærmest født til å ta hensyn til de andre der ute. Hun er empatisk og ser alltid en sak fra alle sider. Men hun kan være så opptatt av helheten at hun ikke makter å prioritere, noe som kan undergrave hennes handlekraft. Så ingen av personlighetstypene i enneagrammet er den perfekte og helstøpte lederen. Men alle kan ha godt av å kjenne igjen en del av disse typiske trekkene hos seg selv eller andre. Forstår du de menneskelige driverne litt bedre, blir det relasjonelle mindre truende å ta opp på jobb (og hjemme). Vil du utvikle deg videre, er sjansen stor for at også du kan bli bedre på det relasjonelle, om du nå er leder, medarbeider, forelder, kjæreste eller venn.

Om du er åpen for å vite mer er du hjertelig velkommen til et miniseminar onsdag 15 oktober kl.18.00. Besøk gjerne www.helhetsmedisin.no (under seminarer/personlighetstyper) for påmeldingsdetaljer.

Friheten venter, men hvordan å rømme?

Det var helt vanlig den gangen på femtitallet. Jenter ble forventet å være hjemme, føde barn og lage mat. Dette gjaldt også moren min. Hadde hun vært ung i dag hadde hun blitt autorisert revisor. Hun klarte likevel å skaffe seg en enkel administrativ jobb og giftet seg med en kjekk man, en av brødrene til bestevenninnen. Da hun ble gravid flyttet de til et rekkehus. Det var rene idyll for meg som førstefødte. På den tiden kom presten innom og la listen enda høyere. Gode kristne hadde en god del barn, sa han. Da jeg var 18 måneder ble lillebror født. Siden jeg var for ung til å huske detaljer, kan jeg ikke være sikker, men det kan ha gått omtrent slik:

Da lillebror kom ble det litt mye støy for min mor. Kanskje var hun høysensitiv uten at noen kjente til det fenomenet på den tiden? I hvert fall følte jeg meg usynliggjort for henne og listet meg rundt i takt med at berget av tøybleier vokste seg uoverkommelig. Jeg ble vant til å klare meg selv, å ta ekstra hensyn og gjøre mamma fornøyd. I voksen alder fortsatte jeg å være en snill pleaser med diplomatiske evner. Men innerst inne koker det ofte, når jeg ser det som ikke fungerer mellom kolleger eller familiemedlemmer, meg selv inkludert.

Jeg har tenkt en del på de personlighetstrekkene mine som jeg før ønsket å bli kvitt, som behovet for å unngå feil eller uhell. Hvordan kan jeg bli kvitt avmaktsfølelsen? Hva skal til for at jeg kan ha det bedre? Og de andre har jo også sine behov? Da må jeg skjønne bedre hvordan psyken er skrudd sammen.

Dette tenker jeg mens jeg står i bokhandelen i Silicon Valley rundt år 2000. Alle mine juss- og økonomistudier hjelper jo ikke en dritt? Føttene mine trekker meg automatisk mot bøkene om menneskelig utvikling. Jøss. Her var det mange bøker gitt. Kanskje en av dem kan gi noen svar? Hva med denne? Enneagrammet? Et eldgammelt system med 9 ulike personlighetstyper?

Tilbake i Norge mange år senere har jeg for lengst funnet ut av at jeg er type 7 eller ”livsnyteren” som den også kalles. Dette forklarte hvorfor jeg fylte opp kjøleskapet med mat (redd for å gå tom) eller alltid holdt på med noe aktivt (redd for å kjede meg). Eller den overfylte håndbagasjen på lange flyturer (igjen, redd for å kjede meg). I hvert fall trodde jeg det. Men vi kan ha egenskapene fra flere mennesketyper enn én i oss – samtidig. I en ny test i sommer scoret jeg faktisk høyest på type 9, fredsmegleren. Dæven. Jo jo, jeg ser den. Opptatt av harmoni. Av å løse konflikter. Ellers ute etter å ha det behagelig. Ikke så tydelig utad på hva han selv mener. Lar andre gjerne snakke først. Mmh. Det har kanskje skjedd deg også? At du tror du er én spesiell type, men så viser det seg at du egentlig er enda mer påvirket av en annen type. Spennende, hva?

Her er noen av merkelappene som personlighetstypene har fått etter enneagram-systemet:

  1. Perfeksjonisten
  2. Hjelperen
  3. Utretteren
  4. Individualisten
  5. Observatøren
  6. Lojal skeptiker
  7. Entusiasten
  8. Beskytteren
  9. Fredsmegleren

Alle typene er like mye verdt men har sine særtrekk. Tenk for eksempel at noen av disse personlighetstypene sitter samlet i en ledergruppe for å drøfte en skikkelig stor utfordring. Type 9, fredsmegleren, understreker at alle parter i konflikten må få sagt sitt og tilbyr seg å megle. Type 8, beskytteren, kan bli ubekvem ved tanken på at dette kan dra ut i tid og nærmest roper at vi må ta en avgjørelse her og nå. Mens type 1, perfeksjonisten, som også liker action, advarer likevel mot at det fattes en avgjørelse uten at prosessen har vært riktig. Type 5, observatøren, lener seg tilbake og hører på diskusjonen uten å melde seg inn. Men hun har et godt bilde av hvordan problemet kunne oppstå. Type 6, skeptikeren, er bekymret for at uroen i organisasjonen kan vare svært lenge.

Relasjonen til mor eller far har noe å si for hvem vi blir som mennesketype. Enneagrammet gjør at vi blir bedre menneskekjennere. Men heldigvis er det mer enn et speil som kartlegger meg selv eller andre. Systemet viser også hvordan man kan utvikle seg innenfor sin egen type. Du kan ikke skifte type, men du lære gjennom alternativ handling hvordan du kan bli en enda bedre utgave av deg selv, både på jobb og hjemme. Mange av oss reagerer for eksempel automatisk på uønskede situasjoner. Og slike reaksjoner kan av og til skape enda mer trøbbel. Type 7, livsnyteren, kan for eksempel begynne å planlegge for en bedre situasjon, uten å ta godt nok innover seg den situasjonen han ønsker å legge bak seg. Dermed kan denne personlighetstypen overse hva kolleger forteller, og dermed gi dem en følelse at de ikke er viktig.

Slike vaner og interne regler har vi ikke bruk for, men de har for noen av oss skapt et slags fengsel. Heldigvis er det mulig å rømme fra hemningene og jeg vil gjerne vise hvordan du kommer i gang. Derfor har jeg kalt mitt kommende miniseminar 15. oktober kl. 18.00 for ”Prison Break”. De som tar utfordringen, kan glede seg over interessante oppdagelser og fremskritt. Seminaret blir på Heggeli Helhetsmedisin på Smestad i Oslo. Du kan melde deg på via www.helhetsmedisin.no. Om du allerede vil begynne å teste deg selv, eller vil avtale et individuelt møte kan du sende e-mail til jeroen@helhetsmedisin.no.

Skal det være et møte?

Jeg synes det er et godt prinsipp ikke å skrive anmeldelse når det gjelder min kones bøker. Du kan jo ikke akkurat kalle meg objektiv. Men vet du hva? Temaet er så sykt viktig at jeg bare måtte gjøre et unntak. Du får ha meg unnskyldt. Saken er enkel. Aldri i min yrkeskarriere har jeg fått tilbud om opplæring i hvordan å ha gode, produktive møter. Jeg har ikke sett tilbud om det og kjenner bare veldig få som har fått noe slikt via jobben. Om mitt inntrykk stemmer og er representativ for de fleste, har vi funnet et merkelig paradoks i norsk arbeidsliv. Møter er det mye av i arbeidslivet, utrolig mye. Salgsmøter, kundemøter, avdelingsmøter, ledergruppemøter, prosjektmøter, osv. Hundretusener av oss deltar i slike møter regelmessig. Noen har i perioder ikke noe annet å gjøre på jobb enn å løpe i møter. Likevel har de færreste fått skikkelig opplæring i hva et godt møte innebærer. Det var da helt merkelig.

En av de aspektene med arbeidslivet som jeg husker at jeg ble mest skuffet over er nettopp møtefenomenet. Etter deltakelse i flere dårlige møter de første årene utviklet jeg en aversjon mot møteinnkallinger som var mangelfulle. Mange ting kunne være feil i mine øyne. Agendaen var ikke gitt eller dårlig beskrevet. Eller det var ikke selvsagt at jeg skulle delta på møtet. Eller målet med møte var ikke tydelig nok. Dette opplevde jeg som så problematisk sløsing med energi at jeg har avvist flere ganger å delta på møter om jeg fikk sjansen. Og dermed har jeg spart meg selv for frustrasjoner og fikk jeg brukt tiden til noe langt bedre.

Møter kan virkelig være nyttige og er det også ofte, om alle bidragsytere gjør jobben sin. Selv liker jeg best de kreative møtene hvor vi utvikler nye ideer eller drøfter en sak fra ulike vinkler, slik at vi lærer av hverandre. Senere har jeg gjennom flere konsulentoppdrag innen teamutvikling erfart at mye kan bli bedre i møter. Verstingen er kanskje sånne møter hvor ingen virkelig hører på hverandre. Alle bare venter til det er sin tur til å si hva de hadde på hjertet. Det som den ene personen forteller, bygger ofte ikke på hva den forrige nettopp sa. Møter hvor folk kommer med spontane forslag, uten at noen faktisk tar tak i dem.

Ikke rart at folk flest innrømmer i undersøkelser om møter at en stor andel av tiden de bruker på dem er bortkastet. I tøffe økonomiske tider som vi har nå, hvor mange opplever slik tidsklemme at de knapt rekker å gå på do, er noe i arbeidskulturen riv ruskende galt. Problemet er enormt og behovet for å gjøre noe med det er like stort, om vi da skal være mer produktive og mindre frustrerte på jobb. Hvordan skal vi få løst dette på ordentlig? Jeg tror ikke på noe rask løsning, men nå har folk i teknologiselskapet My.Pocket.Academy noe på gang som jeg tror vil hjelpe. Snart er de på plass med en helt ny App, som skal hjelpe arbeidstakere med større bevissthet og nyttige tips rundt møteeffektivitet. Målet er færre uproduktive møter og at de møtene man faktisk velger å gå i, blir gode. Og for å starte det hele har de nettopp skrevet boken ”3-minuttersmetoden: Bli kvitt møtehelvetet!” Boken er nå å få kjøpt på www.mypocket.no.

Etter å ha lest boken er jeg virkelig overbevist om at det gode innholdet vil treffe mange. Forfatterne Ine Thereze Gransæter og Ann Elin Schüssel kaster ikke bort tiden in denne snertne boken som ryker av god action. Her er det tett med gode poenger, som allerede har vist seg vellykkede i praksis. Og ikke bare forfatternes egne poenger treffer. Helt i takt med tiden har de invitert flere andre ressurspersoner med bøttevis med egen møteerfaring inn. Slik har dette blitt en slags ”best practices” for å unngå håpløse møter og øke verdien av dem du skal ha. Så denne boken bare må du ha. For ikke å snakke om når App’en også blir ferdig….

Great Balls of Fire

I ”En oase av takknemlighet” beskrev jeg første del av en rutine, som har blitt en del av livet mitt. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten den. Hvem vet hvilken sykdom jeg rett og slett kunne ha pådratt meg om jeg ikke hadde gitt så stor plass til takknemlighet og sørget for en bedre balanse i hverdagen. La oss derfor her fortsette med resten av rutinen, som også kan gi deg en pangstart på dagen. Men jeg må advare deg. Som med mye annet innen selvhjelp er det lettere sagt enn gjort. Selv var jeg gæren nok til å gi det en sjanse og gradvis finne et opplegg som fungerte for meg selv. Her er hvordan det fortsetter etter stunden med takknemligheten.

I denne delen har det med fremtid å gjøre. Du beveger deg fortsatt raskere enn ved en vanlig spasertur. Også tankene går litt fortere. Du føler deg litt mer levende. I hodet passerer tanker og bilder om viktige ting du ønsker å skape eller oppleve. Er det et enda bedre samliv? En ny jobb? Eller at du blir enda dyktigere til å påvirke der du kan og ikke stresse med det du ikke kan gjøre noe med? Fyll tankene med nettopp dine viktigste drømmer. Men la dette være mer enn en handleliste over dine ønsker. Du må også trikse deg selv til å la hvert bilde også føre til en følelse i kroppen. Hopp derfor et stykke fremover i tid og forestill deg at samlivet faktisk HAR blitt bra nok. Tillat deg å føle det i hjerte og kropp. At det er i boks. At du fikk det til. Hvordan føles det i kroppen når for eksempel samlivet er blitt slik du ønsket? Ja, slik!

Når du kan kjenne det positive resultatet vil du ha lettere for å tro på det også. Slik at det i neste omgang også kan være lettere å realisere. Men se ikke på dette som noe du bare skal innkassere. Du er i stor grad ansvarlig for resultatene og må derfor ta en del initiativ. Få deg selv til å se konkrete, hverdagslige eksempler på ting du vil foreta deg: å lytte litt bedre, gi flere komplimenter, gi blomster litt oftere, sette av mer tid til relasjonen osv. Kjenn nå også at du faktisk har gjort disse tingene. Da vil det være enklere å følge opp med konkret handling senere på dagen.

Ved å gjenta dette trikset gang på gang, dag etter dag, lar du hjernen smake på hvordan det føles når den nye situasjonen er oppnådd. Derfor forventer du også lettere å se tegn på at ønsket begynner å bli oppfylt. Det er viktigere enn å fokusere på hvorfor målet er utfordrende. Og du kan styrke veien til realiseringen ytterligere. Bruk for eksempel selvoppfyllende profetier. Skreddersy hver enkelt til eget behov. Et mer generelt utsagn kan være noe i retning av: ”Jeg blir sterkere dag for dag!”. Eller ”selvsagt skal jeg ha det gøy!” Da jeg for eksempel ønsket å styrke privatøkonomien og litt attåt har jeg sagt: ”Jeg har masse penger og mer enn nok av alt jeg trenger!” Etter en kraftfull liten stund føler jeg meg litt bedre allerede, at jeg har noe på gang. Finn egne passende utsagn og gjenta dem hver for seg ørten ganger i takt med skrittene, gjerne i flere minutter.

Den siste delen av rutinen anvender du teknikkene utelukkende på akkurat denne dagen du har foran deg. Tenk på det du ønsker ut av denne dagen. Har du et spennende møte? Flott! Kjenn på den fornøyde følelsen etter at du tilfreds går fra dette møtet. Og senere på dagen, underveis til det faktiske møtet, kaller du frem det positive resultatet nok en gang og setter deg i riktig sinnsstemning. Slik har jeg mange ganger unngått å kaste bort tid og energi på å grue meg over et møte som jeg på forhånd ikke kan spå utfallet av. Bruk også flere minutter på denne delen og gi deg en god skulderklapp idet du avslutter dagens økt. Hver gang du har vært så rå at du har gjennomført hele rutinen, har du virkelig gjort en god investering i deg selv. Hele deg oser da nok av energi og livslyst. Great balls of fire. Du river opp døren og løper opp trappene. Yesss! For min egen del har dette blitt en elsket avhengighet, som jeg har ønsket å dele med andre. Jeg håper dette frister også deg og ønsker i så fall lykke til! Legg gjerne igjen en kommentar her når du er i gang og hva du opplever.

En oase av takknemlighet

Forskning har dokumentert at du kan motvirke stress med takknemlighet. Mens du under stress gjerne fokuserer på det du ikke har fått til (enda), fokuserer takknemlighet på noe mye viktigere: hva (og ikke minst hvem) som faktisk fyller livet ditt allerede på en givende måte. Selv har jeg i minst 8 år brukt en konkret oppskrift, som den kjente motivator Anthony Robbins kaller Hour of Power (HOP). Det er i starten av HOP at takknemlighet er i fokus. Med en dose nysgjerrighet og disiplin gikk jeg i kast med det. Det funker så bra at det har blitt en daglig praksis. Når jeg en dag har litt for stort innslag av gretten og sur, snur en stund med takknemlighet hele skuten. Men som regel gjør jeg det om morgenen, slik at dagen får en god start og jeg kan plukke fruktene av rutinen i timesvis. Du må gjøre det til ditt eget, ved å relatere det til personer og saker som gjør deg vel. Her følger et konkret eksempel.

Klokken er halv syv og alarmen går. Jeg tar på meg lett tøy med tursko og er ut av døren innen noen minutter. Ute på gata følger jeg fortauet mot høyre og setter mitt tankesett inn på takknemlighet. Jeg går i et middels tempo mens jeg begynner å ta 4 kraftige utpust, fulgt av 4 kraftige inhaleringer. For hvert pustedrag finner tomlene og fingertuppene sammen. Breathwalking kaller Robbins det. Det holder med fem minutter, for å føle deg levende enda litt raskere om morran.

Samtidig følger oppmerksomheten en rimelig fast rekke som alltid begynner hos meg selv. Jeg tenker på helsen min, kjenner at den er god og er takknemlig for det. Så får jeg opp min kone og kjenner meg takknemlig. Så barna. Takknemlig igjen. Muskulaturen i ansiktet mykner opp. Min svigerinne, hennes mann og deres to barn. Takknemlig for å ha dem i livet mitt, akkurat slik de er. Min svigermor, det samme. Så min kones tante, som nettopp falt bort. Ikke noe morsomt, men likevel takknemlig for den hun har vært. Min bror, hans kone og deres to barn. Min søster og mannen hennes. Mine foreldre. Takknemligheten fortsetter og jeg merker at jeg går smilende gatelangs. Besteforeldrene, onkler, tanter, nevøer og kusiner gjør meg takknemlig.

Men det fortsetter. Med gamle naboer jeg har satt pris på, med folk fra det gamle idrettslaget, med mange konkrete personer fra vennekretsen, felles styremedlemmer, diverse tidligere og nåværende kolleger, viktige kursledere og forfattere. Takk! Langsomt øker gangtempoet noe, slik at jeg rimelig lettbent kommer ut av svingen ved Bogstad. Jeg fortsetter med ulike frivillighetskolleger i ulike idrettslag, med regnskapsføreren og vår (hvite) vaskehjelp, gutta som henter søpla hver torsdag. Takk! Folkene som fyller hyllene og står i kassen på Rema 1000. Snøryddingsfolkene om vinteren. Tannlegen. Takk!

Du fyller det med akkurat det som passer deg og ditt liv. Det kan ta noen omganger før det sitter. En skikkelig marinade med takknemlighet er resultatet. Første delen av Hour of Power er unnagjort på under 10 minutter. Dagen har bare så vidt startet og jeg har laget et nytt teflonlag mot dagens stress. Turskoene er slitte, men jeg har det helt fett og fortsetter med neste del av Hour of Power. Yee-hah! Hva det går ut på følger i neste innlegg.