En forløst perfeksjonist har fått nok

Du verden, så deilig med kunnskap, om vi bare visste hva vi skulle gjøre med den. Uten media og forfattere av saksprosa ville vi helt opplagt vært mye mindre opplyste. Men hvordan vet jeg at jeg er opplyst nok? Hvordan vet jeg at jeg er tilfreds nok? At jeg er sunn nok? Hva er nok glede? En hel selvhjelpsindustri har i lang tid ustanselig forsynt oss med ny informasjon, nye verktøy og mål vi kan sette oss for å ha mer av noe. Før brydde folk seg bare om å ha nok. Mat på bordet liksom. Et takk over hodet. Dette er fortsatt den rådende holdningen blant Afrikas befolkning der de ikke har fått Vestens tenkegang. Den industrielle revolusjonen og kapitalismen har blant annet gitt en del misbruk, som fagforeninger og arbeiderbevegelsen heldigvis har klart å sette en stopper for. Mens vi har blitt flinkere til å oppføre oss som arbeidsgiver, arbeidstaker og samfunnsborger og utøve våre stadig mer veldefinerte roller, har langsomt men sikkert blikket rettet seg innover hos den enkelte. Vekk fra frykten for misbruk. Et luksusproblem har dukket opp. Hva skal vi gjøre med all den tilliten og friheten vi har fått? Omtrent daglig blir vi pepret med råd fra velmente journalister, som har fått en fagperson i tale om hvordan vi skal bli sunnere, friskere, mer veltrente, ha mer sex eller en bedre karriere. Hva gjør det med oss? Har det gjort oss mer opptatt av hva vi har enn hvem vi er?

Det er befriende med redaksjoner og journalister som går motsatt vei. Som i hovedoppslaget i A-magasinet #5 av 30. januar 2015. Et kjærkomment pusterom. Budskapet er å stå imot samfunnets usynlige tvangstrøye om å utvikle seg hele tiden. Og vi skal holde oss unna selvhjelpsindustrien så mye vi kan.

Bakgrunnen for budskapet er boken ”Stå imot. Si nei til selvutviklingen”. Bak den friske oppskriften står dansk psykologiprofessor Svend Brinkmann fra universitetet i Ålborg. Motsetningen mellom hans kompetanse som psykolog og hans satiriske oppskrift om å tenke negative tanker og undertrykke følelser, interesserer meg. Dette er bare to eksempler i hans parodiske guide på syv punkter, som kan gjøre bokstavelige lesere en bjørnetjeneste. Hva slags mindset kan ha stått bak dette grepet og bak det han ser ut til å vektlegge?

Jeg har forsøkt å se etter tegn på Brinkmanns personlighetstype. Da er det visse ord som med en gang gir en pekepinn. Ordentlig. Brinkmann mener at folk som protesterer mot endringer på jobb kanskje bare vil beskytte muligheten til å utføre arbeidet sitt ordentlig. Plikt. Kan ikke folk forsøke å gjøre sin plikt i det livet man har fått tildelt? Aftenpostens Ingunn Økland opplever ifølge hennes bokanmeldelse 30. januar 2015 ham som en moralist, som er opptatt av det riktige. Slike verdier minner om type 1 eller perfeksjonisten, en av totalt ni ulike personlighetstyper som er beskrevet i faglitteraturen om enneagrammet. Navnet er gresk og kombinerer ”figur” (gram) og tallet 9 (ennea).

Teorien bygger på at hver personlighetstype har sin egen misoppfattelse eller illusjon, med mindre man er en utviklet eller forløst utgave av den typen. Dypest sett blir perfeksjonisten drevet av en frykt for å være korrupt og mangelfull. Perfeksjonisten tror at man ikke blir akseptert for den man er og at dårlig oppførsel vil bli straffet. Det er feil, men når perfeksjonisten ikke har oppdaget det enda, satser den liv og helse på å være god, skikkelig og samvittighetsfull. Perfeksjonister er ansvarlig, praktisk, disiplinert og opptatt av å følge reglene. Innerst inne orker den egentlig ikke det i lengden. Han må overstyre egne behov og følelser som ikke kommer overens med strategien om å fremstå som skikkelig. En meget sterk indre kritiker bare øker spriket mellom eget idealbilde og realiteten. Dette skaper vrede all den stund perfeksjonisten ikke gjennomskuer denne slitsomme mekanismen.

Og vreden fører lett til at perfeksjonisten fordømmer. Både seg selv og andre for ikke å leve opp til idealene og illusjonen om hvordan det skal være. Vreden og fordømmelsen går hånd i hånd og forsterker hverandre i en ond sirkel. Veien ut av dette går ved å satse knallhardt på å være aksepterende og romslig. Det gjør at vi kommer nærmere hverandre og innser at vi er gode nok allerede. Men om perfeksjonisten er middelmodig utviklet, brukes pekefingeren mye og kan den fremstå som irritabel, moraliserende, bebreidende, påståelig og sarkastisk. Brinkmann virker mye mer utviklet enn som så. For meg fremstår han som en sunn eller forløst perfeksjonist, som bruker sine produktive krefter til å bringe verden videre i riktig retning. Ambisiøs som han er, vil han at vi skal ta et oppgjør med noen samfunnsstrukturer. Slike takter gjør at en slik personlighetstype også kalles for reformatoren. Det beste eksempelet på en slik reformator er kanskje Martin Luther, uten sammenligning for øvrig. Drevet av et sterkt indre kompass kan reformatoren mobilisere store krefter for å si nei til det han mener er feil. Nå har Brinkmann skrevet bok om å si nei. Vårt vekstglade samfunn gjør forskjellene mellom folk stadig større og det kan få negative konsekvenser i form av fremmedgjøring, depresjon, utbrenthet, selvmord osv. Folk som Brinkmann får oss til å stoppe opp og stille noen kritiske spørsmål. Hva er nok, egentlig? Hvor skal jeg hen? Hva med det er viktig? Slike spørsmål kan gi oss litt av kontrollen tilbake.

Interessert i å finne din personlighetstype og lære mer om deg selv? Ta gjerne kontakt via jeroen@helhetsmedisin.no.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s